Eng er åkers moder!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om kulturmark og klima – og det kommer… etter hvert. Fant ut at jeg først må si mer om kulturmark. Min erfaring er at forskjellige folk mener forskjellige ting når de bruker ordet. Økologer slik som meg – særlig når man jobber med kartlegging av naturtyper (slik som jeg gjør) – mener noe helt spesifikt:

«Kulturmark er vegetasjon formet gjennom langvarig, moderat intensiv landbruksdrift. Man har ikke pløyd, ikke sådd inn andre arter og heller ikke gjødslet på moderne måte. Vegetasjonen er dominert av ville arter. MEN – hvilke arter som fins i denne kulturmarken er bestemt av noen økologiske prosesser som er styrt av mennesker

Med andre ord. Kulturmark er formet av tradisjonell landbruksdrift, uten hverken kunstgjødsel, innsåing av for eksempel timotei eller bruk av traktor. Seminaturlige gamle kulturmarker kan vi også kalle det.

Jeg kan huske en lærersetning som gjorde inntrykk på meg som ung student: «Eng er åkers moder!» Det hørtes uvant poetisk ut for å være på en forelesning i økologi, men inneholder egentlig mye informasjon om man tenker etter. Før kunstgjødselens tid ble dyrkbart areal brukt til matproduksjon. For at jorda i dette arealet ikke skulle bli helt utpint, trengte man tilførsel av næring – husdyrgjødsel. For å ha dyr, så måtte man ha mat til dyrene. På sommeren gikk disse dyrene på utmarksbeite. Noen av dem ble slaktet på høsten, men de som skulle oveleve vinteren ordnet man mat til gjennom slått. Hvor stort areal man hadde til beite og særlig slått, avgjorde derfor hvor mange dyr man kunne ha over vinteren, noe som igjen bestemte hvor mye gjødsel man hadde, og dermed hvor mye mat jorda kunne produsere.  Både beitemarkene, og ikke minst slåttemarkene ble fattig på næring som nitrogen og fosfor. De plantene som klarer seg under slike forhold er sjelden særlig storvokste og konkurransesterke, det blir mye tilgjengelig lys for mange. Dermed blir disse markene gjerne svært artsrike i motsetning til om vi gjødsler hvor det oftes er noen få store arter som tar over. Arter som trives i lysåpen eng fattig på notrogen og fosfor har stadig færre voksesteder. En stor del av de truete artene i Norge i dag hører til på kulturmark.

Denne bruken av markene over svært lang tid har skapt flere ulike typer kulturmarker – avhengig av hva det aktuelle arealet har blitt brukt til. Naturtyper knyttet til kulturlandskapet som jeg har kartlagt her i Nord-Norge er naturbeitemark, boreal hei, beiteskog, slåttemark og slåttemyr. I tillegg er sannsynligvis flere av flommarkene og havstrendene jeg har besøkt i noen grad holdt åpne av beite. Her kommer en kort presentasjon av hver av disse kulturmarkene, for deg som lurer på hva for eksempel en boreal hei er.

Naturbeitemark

Naturbeitemark i Storfjord kommune i Troms

Naturbeitemark i Storfjord kommune i Troms

Naturbeitemarka er oftest litt unna gården, gjerne i litt brattere bakker eller på litt skrinnere jord. Det er som regel ganske åpne områder, men kan ha noen trær og busker her og der. Plantene som vokser der er mest urter og gras, i motsetning til heiene hvor det er mer lyng. Av og til kan det være vanskelig å finne ut om et område er naturbeitemark eller slåttemark, men naturbeitemarka har gjerne mer steiner og er generelt mer ujamn, i tillegg til at det kan være litt andre arter enn i slåttemark. Det fins for eksempel noen typiske sopper som er knytta til naturbeitemark. Naturbeitemark har som oftest utvikla seg fra skog. Når området ikke lenger beites, så utvikler det seg sakte mot skog igjen.

Boreal hei

Boreal hei i Porsanger kommune i FInnmark

Boreal hei i Porsanger kommune i FInnmark

Boreal hei er også åpen beitemark, uten skog. Naturtypen er definert ut i fra seterregionen i Sør-Norge, hvor områdene ble avskoget fordi behovet for ved var stort, gjerne i forbindelse med seterdrift eller gruvedrift. Deretter ble områdene brukt til utmarksbeite, men med så få beitedyr at  det ikke ble dannet enger med gras og urter som på naturbeitemark. I boreal hei er det mest lyng, og kun flekkvise enger. I Nord-Norge, særlig i Troms og Finnmark, har den boreale heia «flyttet ned til kysten». Men der er likefullt heiområder som har vært avskoget, holdt åpne ved hjelp av beite, og som nå sakte, sakte får flere og flere trær – og til sist sannsynligvis skog igjen.

Beiteskog

Det ligger i navnet, dette er skog som blir beitet. Hverken trærne i skogen eller de plantene som vokser på bakken, blir påvirket på annen måte enn med beite. Dette skiller den fra noen andre typer kulturmark med trær og beite, hvor folk høstet fôr til dyrene også fra trærne. Dessutene står trærne så tett at det blir skog, noe som skiiller den fra mer åpne beitemarker med spredte trær. Denne typen skog har mer gras og urter som normalt hører hjemme på enga enn hva annen skog har. I tillegg er den noe mer åpen, og letter å bevege seg i. Store arealer med skog i Norge har tidligere vært beiteskog.

Slåttemark

Slåttemark under begynnende gjengroing  i Porsanger kommune, Finnmark

Slåttemark under begynnende gjengroing i Porsanger kommune, Finnmark

Slåttemarker hadde man tidligere over alt der det var praktisk mulig. Det er åpne engområder med vegetasjon som er betinget av tradisjonell slått. Vegetasjonen består av relativt lavvokste urter og gras. Gjerne større andel blomstrende planter enn det man finner i beitemark. Enga fikk stå uberørt lenge ut over sommeren, og de blomstrende plantene rakk å sette frø før området ble slått med ljå. Etterslåtten ble de avskjærte plantene raket sammen og tørket. Oftest på en eller annen variant av hesjer, men noen ganger også rett på bakken. Dette har vist seg å være viktig, under tørkingen får frøene tid til å slippe løs, og det blir mer av de blomstrende plantene neste år. De gamle slåttemarkene er som regel på jevnere mark enn naturbeitemarkene, og med mindre stein opp i dagen. Men noen ganger har man slått også i svært bratte lier – så bratt at det nesten er skummelt å gå. Alt ble utnyttet. Slåttemark er en utvalgt naturtype, og den er rødlistet  i kategorien sterkt truet (EN). Jeg har hatt gleden av å lage skjøtselsplaner for nokså mange slåttemarker i både Nordland, Troms og FInnmark – det skal jeg skrive mer om en annen gang.

Slåttemyr

Ekstremrik slåttemyr med lappmarihand og brudesporer i Hemnes kommune, Nordland.

Ekstremrik slåttemyr med lappmarihand og brudesporer i Hemnes kommune, Nordland.

Også myr ble brukt til slått. De beste slåttemyrene er de rike, der er mer variert planteliv, og da gjerne bedre næringsverdi på høyet. Men også fattigere myrer ble slått. Noe av det som skiller slåttemyr fra annen myr er at overflata er jevnere.Slåtten har jevnet ut forhøyninger, og busker og trær ble fjernet. Slåttemyr er i likhet med slåttemark en utvagt naturtype, og er rødlistet i kategoriene kritisk truet (CR) og sterkt truet (EN), avhengig av om det er snakk om myrkanten eller myrflata.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s