Det tradisjonelle kulturlandskapet er et godt sted å være – og snart er det borte!

Gammel slåttemark med begynnende gjengroing

Jeg har gjort mange kartlegginger av naturmangfold i gamle kulturlandskap i Nord-Norge. De gangene jeg har hatt muligheten til å kartlegge områder som har beholdt mange av kvalitetene i de tradisjonelle kulturlandskapene har det fylt meg med glede og en følelse av velvære. Dersom vegetasjonen i landskapet har komment langt i gjengroingsprosessen reagerer jeg som regel med tristhet. Jeg har filosofert litt over hvorfor det er slik, og ser flere årsaker. En viktig grunn til velværet er at dette en del av vår kultur og bakgrunn, mens tristheten kommer fordi dette er i ferd med å forsvinne. Det er likevel mer enn det. Jeg liker svært godt å gå tur i slike områder, selv om jeg også elsker urørt og vill natur. Det tradisjonelle kulturlandskapet er åpent og luftig, samtidig som det som regel fins kulturlandskapselementer som rydningsrøyser og gjerder eller enkeltstående trær og godt plasserte busker – alle strukturer som skaper trygge rom i et åpent landskap. Noen biologer legger vekt på at vår art er godt tilpasset til å oppholde seg i nettopp slike landskap. I tillegg til at landskapet gjør oss vel, er det mange og fargerike blomstrende planter, sommerfugler, humler og fugler – en god del av dem er så sjeldne at de er på rødlista. Et slikt mangfold gir glede i seg selv.

Jeg er langt i fra den eneste som har disse velværefølelsene i forbindelse med gamle slåttemarker og beitemarker, og føler tap når det forsvinner. Flere av grunneierne jeg har snakket med når jeg er på befaring av deres områder, uttrykker sorg over at gamle enger blir til villniss av mjødurt, nesler og sølvbunke, og etter hvert kratt som igjen blir til skog. I starten går endringene sakte, til det når en terskel (vippepunkt) og så er det som veksten i vegetasjonen nærmest eksploderer, og siste del fram mot skog går nokså fort. Noen grunneiere lurer på om det kan være klimaendringene som er årsaken, mens andre er bevisste at det er fordi markene ikke lenger slås og dyrene ikke lenger går på beite.

Dersom vi tenker ut over oss selv og egen opplevelse så vil jeg si at en vel så viktig årsak til å beholde det gamle kulturlandskapet er at gamle, tradisjonelt drevne enger er langt mer artsrike enn moderne drevne enger (og gjengrodde enger). Mange arter i økosystemet – større variasjon, eller diversitet som økologene kaller det – gir mer robuste økosystemer – noe som er viktigere enn hva vi tenker over til daglig. Robuste økosystemer har oftest større motstandsdyktighet mot forstyrrelser og endringer, og kan være et førstelinjeforsvar mot konsekvenser av klimaendringer. Men selv om kulturlandskapet er robust ut i fra antall arter i økosystemet, så er kulturlandskapet menneskeskapt, og naturtypene i kulturlandskapet er avhengig av vår fortsatte arbeidsinnsats om de skal fortsette å finnes i vår natur.

Hastigheten på gjengroingsprosessen som settes i gang når tradisjonell drift opphører er avhengig av både klima og fuktighet. Lengst nord i landet gror det saktere igjen enn i sør. Finnmark fylke har blant annet derfor flere gamle kulturmarker i noenlunde god tilstand sammenliknet med lenger sør. Det bør dermed gjøres en innsats i Finnmark. Mye er allerede kartlagt i fylket. Noen av områdene har også blitt godt ivaretatt, men arealet som man fortsatt ikke kjenner statusen til og/eller har fått gjort noe med, er enormt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s