Gammel skog, klima og artsdiversitet. La oss slå (minst) to fluer i ett smekk!

NRK Ut i naturen viste programmet ”Skogen verden glemte” den 14. januar i år (anbefales). Programmet formidler kunnskap om lagring av karbon i det boreale barskogbeltet som strekker seg gjennom Skandinavia, Russland og Nord-Amerika både på en presis og pedagogisk måte. Her vil jeg utvide perspektivet noe ved å se på skogen nord, og også for så vidt også vest for barskogbeltet i Norge,

Men først, noen viktige poeng fra programmet:

  • Det boreale barskogsbeltet består for det meste av granskog, og er verdens største karbonlager på landjorda – og dermed svært viktig for klimaet.
  • Lageret av karbon bundet i jordsmonnet i barskogen er ikke tilgjengelig på en slik måte at klimagassen CO2 dannes i særlig grad. Sammenhengene her er komplekse, men vårt kalde og fuktige klima sammen med soppenes funksjon gjør at nedbrytningen av døde plantedeler går sakte, og gjøres på en slik måte at karbon lagres i jordsmonnet i stedet for å straks gå over til karbondioksid og ny biomasse som i regnskogen
  • Den delen av det boreale barskogsbeltet som er i Norge binder mer enn tre ganger så mye CO2 som det som slippes ut av hele den norske bilparken.
  • De granskogene hvor det bindes mest karbon i jordsmonnet er de gamle skogene, med trær i alle aldre, fra døde og mer eller mindre nedbrutte stammer via rotvelt og store gamle trær til de aller minste småplantene. En slik skog som får ordne seg selv har en stor mengde arter (det kommer godt fram i programmet), et omfattende og komplekst samspill mellom organismene i skogen – fra sopp, lav og moser til urter og store trær – og selvfølgelig insekter, fugler og pattedyr.
  • Sopp er en nøkkelgruppe blant organismene som er viktig for lagring av karbon. Trær og (mange andre planter) samarbeider med soppene på komplekse måter som er viktig for lagringen av karbon. Soppene er ofte spesifikke og samarbeider kun med de artene de er vant til å samarbeide med – skifter vi ut typen trær, vil ikke soppene samarbeide med disse.
  • Granskog som drives er mye fattigere både når det angår mengde karbon bundet i jordsmonnet og på arter. Ved flatehogst frigjøres mye av klimagassen CO2, og de organismene (særlig soppene) som har jobbet sammen med trærne blir i stor grad borte/svekket.

Når vi verner gammel skog slår vi altså to fluer i ett smekk! 1) Vi sørger for å beholde store mengder lagret karbon i bakken = BRA FOR KLIMA! 2) Vi beholder en stor variasjon i arter noe som også er bra! Og det er nok grunner til at det er bra til å skrive et helt eget blogginnlegg om det. Men her kan vi slå fast at det i alle fall lager stabile og robuste økosystemer.

Hva så med den nordnorske bjørkeskogen? Den lagrer også karbon i jordsmonnet. Muligens ikke så mye som gran, siden en granskog har stort sett mer biomasse enn de mer åpne bjørkeskogene nord i landet. For klimaet sin del har imidlertid bjørka et annet fortrinn. Den er lysere, og reflekterer mer lys –  har høyere albedo – noe som også bidrar positivt til klimaet. Varmen sendes ut igjen. I tillegg har også bjørk nært samarbeid med sopp, men ofte andre sopper enn det som trives sammen med gran. Dersom man planter gran der det egentlig er bjørkeskog ødelegger det balansen, og mengden karbonlagring i jordsmonnet går ned. Også når det gjelder bjørkeskog er det gammel skog med høy variasjon i arter det som gjelder.

IMG_2543

Ja til gammel, stedegen skog! Ja til høy artsdiversitet! Ja takk, begge deler!

Også enkelte kulturmarker har evne til lagring av karbon – det kommer det mer om  ved en senere anledning.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s